Ingen andre land i verden har en høyere andel barn uten tilgang til utdanning.
Verdens yngste stat er full av muligheter. Men krig og konflikt har herjet Sør-Sudan siden 2013, og nesten halvparten av barna mellom 6 og 17 år i landet har blitt frarøvet skolegangen og fremtiden.
Fortsetter dette, vil landets utvikling gå i stå, og barna risikerer å bli en tapt generasjon, advarer FN.
Flyktninghjelpen jobber på spreng for at flere sørsudanske barn skal få gå på skolen.
– Utdanning hjelper barn med å takle krigstraumer og gir dem en tryggere hverdag, sier John Rutaro som jobber for Flyktninghjelpen i Sør-Sudan.
Flest barn på flukt
Bare to år etter landets selvstendighet fra Sudan i 2011 og slutten på en lang og brutal borgerkrig, brøt det ut en ny konflikt – denne gangen om makten i den nye staten Sør-Sudan.
De fleste som har flyktet fra de blodige kampene, er barn. Flere befinner seg i områder som er spesielt vanskelige å nå, og hvor det ikke finnes utdanningsmuligheter.
Konflikten har også ført til at hundretusenvis av barn og unge har gått glipp av flere år med skolegang. De fleste grunnskoleelevene i landet går på et lavere trinn enn det alderen tilsier.
Jenter blir barnebruder
Er du jente i Sør-Sudan, er det sannsynlig at du ikke får gå på skolen. Mange unge jenter nektes skolegang, og flere giftes bort mot betaling.
— Jenter betraktes som kilder til rikdom, og de gjør husarbeid og passer barn. Mange barn oppdras til å bli gode koner og omsorgspersoner, og utdanning anses derfor ikke som viktig, sier Rutaro.
Jenter betraktes som kilder til rikdom, og de gjør husarbeid og passer barn. Mange barn oppdras til å bli gode koner og omsorgspersoner, og utdanning anses derfor ikke som viktig.John Rutaro jobber for Flyktninghjelpen i Sør-Sudan
Han understreker at det er viktig for landets fremtid at jenter får gå på skolen.
— Da kan de være med på å endre tradisjonelle, inngrodde holdninger i samfunnet. Utdanning kan gi beskyttelse mot skadelig kulturell praksis og gi jentene en stemme.
— Det vil også styrke landet økonomisk, legger han til. Jenter med utdanning vil sannsynligvis tjene mer penger enn de uten skolegang. De vil også være med på å redusere fattigdom i lokalsamfunnet. — Jenter som fullfører skolegangen får færre og friskere barn med god utdanning, sier Rutaro.
Barnesoldater vender tilbake til skolebenken
Over 19.000 barn har blitt rekruttert til væpnede grupper siden konflikten brøt ut. Som barnesoldat har du ikke tilgang til utdanning.
— Utdanning kan forhindre at barn blir plukket opp av disse gruppene, mener Rutaro.
Barn som ikke går på skolen kan lett lokkes til å slutte seg til væpnede grupper. De loves ofte et bedre liv, og mange av barna ser det som en mulighet til å komme seg bort fra et hjem preget av fattigdom, forklarer han.
— Barn som går på skolen ser at det finnes andre muligheter i livet enn å ty til våpen, fortsetter han.
De siste årene har mange barnesoldater blitt demobilisert og levert fra seg våpnene sine. I 2015 begynte 6.280 tidligere barnesoldater på skolen, og flere har fulgt etter. Men barna er traumatiserte, og sliter med å konsentrere seg og tilpasse seg en ny hverdag.
Sikrer utdanning til titusenvis av barn
Flyktninghjelpen jobber med 87 skoler over hele landet. I fjor hjalp vi over 76.000 barn og unge med skolegangen.
I 2014, like etter at konflikten brøt ut, bygget vi skolen Hope i en FN-leir i nærheten av hovedstaden Juba. Her søker flere tusen mennesker tilflukt.

Voksne og barn i alle aldre går på skolen Hope. Mange av lærerne er selv på flukt. Vi gir dem opplæring og sørger for at de er rustet til å jobbe med utdanning i en krisesituasjon. Slik sikrer vi at elevene får et trygt sted hvor de kan være barn igjen.
— Disse barna er fremtiden, sier rektor James Kot Nyuon. — De må få utdanning nå slik at de en dag kan bli gode ledere.
Han påpeker at mange av elevene sliter med krigstraumer. Psykososial støtte er derfor en viktig del av skoleplanen.
— Vi ønsker å gi barna håp og få dem til å glemme de traumatiske opplevelsene sine, sier Rutaro. — Vi organiserer leker og tegnegrupper, debatter og fotballkonkurranser. Dette har fungert veldig bra.
Vil bygge opp landet sitt
Flyktninghjelpen jobber for at jenter og gutter skal ha de samme mulighetene, og vi står på for å spre bevissthet rundt jenters utdanning på landsbygda.
Seks år gamle Safari Rose er overlykkelig over å være tilbake på skolebenken. Familien hennes måtte flykte da væpnede grupper fant veien til nabolaget hennes i Juba.

— Jeg skal jobbe hardt på skolen og hjelpe til med å bygge opp landet når jeg blir voksen, sier hun.
Hun er også et av mange barn som har vært vitne til grusomhetene i Sør-Sudan. Faren ble drept av væpnede grupper, og broren døde under flukten etterpå. Safari og klassekameratene er lei av krigen.
— Jeg savner faren og broren min fælt. Jeg håper virkelig at det blir fred i Sør-Sudan.