Den lange marsjen hjem
En gruppe venezuelanere går langs motorveien noen kilometer utenfor den colombianske hovedstaden Bogotá. De startet marsjen i Peru for en måned siden, og er på vei til Valencia i Venezuela. De har gått til fots siden klokken seks på morgenen, slik de pleier. Etter nærmere ti timers gange avslutter de dagens økt. De siste dagene har de kun klart å tilbakelegge 10 km, fordi en av kvinnene i følget er gravid. De vasker seg i bekker og elver langs veien eller på bensinstasjoner.
FN anslår at mer enn fem millioner flyktninger og migranter har forlatt Venezuela og dratt til andre land i Latin-Amerika og Karibia de siste årene. Etter at koronakrisen også rammet denne delen av verden, har mange mistet muligheten til å forsørge seg selv.
Til fots
Langs motorveien møter vi også Bregorio Rodriguez (27), kjæresten Mariannis Barco (19), deres 18 måneder gamle baby, Gabriela, og Bregorios bror, Eduar (21). De går til fots og frakter alle eiendelene sine i to barnevogner. De startet reisen for to dager siden. De bodde og arbeidet i Soacha, en fattig forstad sør for Bogotá. Som så mange andre ble de kastet ut av husene de leide, da de ikke lenger kunne betale husleien.
Mistet livsgrunnlaget
– Den viktigste årsaken til at de nå tvinges til å dra hjem er at de mangler oppholdstillatelse i vertslandene. Det betyr at de har begrenset tilgang til lønnet arbeid, husly og offentlige helsetjenester, sier Nayibe Pérez, som er prosjektleder i et av Flyktninghjelpens kriseteam i Colombia.
I juli hadde mer enn 80.000 vendt tilbake til hjemlandet fra forskjellige deler av Latin-Amerika.
Beskytter de sårbare
Maria Duque, iført Flyktninghjelpens oransje vest, leder noen barn i en gruppeaktivitet mens foreldrene følger med. Maria og hennes team holder også workshops der de fokuserer migrasjonsspørsmål og farer knyttet til menneskehandel, barnearbeid og seksuelle overgrep. Teamet bruker en metode basert på "kroppsbeherskelse" for å hjelpe barna å bli mer bevisste på sine egne kropper.
I tillegg distribuerer Flyktninghjelpen mat, vann, såpe, tannbørster og andre hygieneartikler. Barna får også klær, leker, bøker, skrivesaker og annet skolemateriell. Maria og teamet hennes bistår også de reisende med juridisk hjelp samt informasjon om Covid-19 og hvordan de skal redusere smittefaren.
– Savner en dusj, sier Darianny (13)
Maria setter seg sammen med en tenåringsjente i en rosa genser.
– Jeg heter Darianny, sier jenta, som reiser sammen med moren og hunden Sachita.
– Vi forlot Peru til fots for en måned siden. Vi er på vei mot hjemlandet vårt, Venezuela, og jeg er glad for at vi kommer nærmere målet.
13-åringen får en bag med klær, såpe, tannbørste og andre hygieneartikler.
– Jeg har ikke skiftet klær på flere dager, og jeg hadde også trengt en varm dusj. Men mest av alt gleder jeg meg til å se igjen bestemor. Jeg savner henne så mye. Jeg har ikke sett henne på to år.
Ny ryggsekk
Hector Castillo (23) har nettopp fått en ny ryggsekk av Flyktninghjelpen. Han er opprinnelig fra den venezuelanske hovedstaden Caracas, men har bodd i Colombia de siste 18 månedene.
– Vi ønsker ikke å stimulere til økt retur av migranter og flyktninger, men vi bidrar til at de kan vende hjem på en mer verdig og trygg måte, forklarer Maria.
Hector har gått til fots hele dagen sammen med to venner. De håper å komme seg til byen Paipa, 200 km fra Bogota, hvor en tante av en av vennene hans vil gi dem husly for en stund.
– Det eneste vi kan gjøre er å fortsette, til fots, forklarer han.
Gravid i fjerde måned
Yormayra Castillo (21) og sønnen hennes reiser sammen med fem andre voksne og deres fire barn. En av hennes følgesvenner har reist fra Rumichaca på grensen mellom Colombia og Peru. De andre har reist fra Peru. Yormayra er gravid i fjerde måned. Å gå langt til fots gjør henne veldig sliten, men hun er takknemlig for den hjelpen Flyktninghjelpen tilbyr. Gruppen har blant annet fått nye ryggsekker og hygienesett.
– Vil klare oss selv
Jackson Antonio Ramirez Ruiz (36) har nettopp ankommet en busstasjon langs motorveien, der Flyktninghjelpen forsyner turgåere med ryggsekker, sko, sokker og hygieneartikler. Jackson forlot hovedstaden Lima i Peru for tre uker siden. Han bodde to og et halvt år i Peru, hvor han jobbet på et kjøkken. Da restauranten stengte, mistet han inntekten og måtte dra, som så mange andre venezuelanere.
– Noen ganger gir folk oss mat langs veien, men vi tigger ikke om noe. Vi er opplært til å klare oss selv og ikke be andre om hjelp. Vi skammer oss, og vil ikke be om almisser, sier han.