Dette er budskapet fra Kendry Castro (23). Hun er én av de mer enn fem millioner flyktninger og migranter som har forlatt Venezuela til andre land i Latin-Amerika og Karibia de siste årene.
Koronakrisen tvinger nå titusenvis av mennesker som Kendry til å leve i dyp fattigdom eller bli avhengige av humanitær hjelp, ettersom smittevernstiltakene forhindrer dem i å tjene penger. Mange tvinges også til å reise hjem.
Fotograf NADÈGE MAZAR møtte noen av disse venezuelanerne, da de oppsøkte Flyktninghjelpens kontor i den colombianske hovedstaden Bogotá.
Kendry Castro har omsorgen for to barn på ett og tre år. Hun kommer opprinnelig fra Merida i det nordvestlige Venezuela. Først dro mannen hennes for å finne arbeid. Seks måneder senere sendte han penger, slik at hun kunne komme etter sammen med de to barna. Hun var nettopp ferdig med skolen, og drømmen hennes var å studere medisin.
I Merida drev mannen et motorsykkelverksted. I Bogota fant han en jobb i en fruktbod på markedet, men da pandemien rammet mistet han jobben. Nå forsøker han å livnære familien ved å selge papp og jernskrap som han finner gatelangs. På grunn av pandemien er skolene stengt, og Kendry er hjemme med barna.
Hjelper sårbare familier
Mange flyktninger og migranter fra Venezuela som har mistet levebrødet som følge av koronakrisen har valgt å reise hjem. I juli hadde mer enn 80.000 dradd tilbake til hjemlandet fra forskjellige deler av Latin-Amerika.
- Vi gjør det vi kan for å bistå og beskytte de som trenger hjelp. I Colombia gir vi blant annet penger til utsatte familier og lokalsamfunnet hvor de bor, sier Dominika Arseniuk, som er Flyktninghjelpens landdirektør i Colombia.
Flyktninghjelpen gir økonomisk støtte til venezuelanske flyktninger og migranter over en periode på seks måneder. Vi tilbyr også workshops for å hjelpe dem med å håndtere traumer og psykisk stress, som mange av dem sliter med.
Lengter hjem
Kendry og mannen har vært uten inntekter siden pandemien rammet. Dette er første gang de mottar noen som helst hjelp etter at de kom til Colombia for tre år siden. Hun forteller at hun gråter ofte og lengter hjem. Forleden ringte hun moren i Venezuela og fortalte at hun ville reise tilbake, men moren frarådet henne: “Nei! Ikke kom. Her er det bare problemer. Tenk på barna.”
På spørsmål om hva hun vil si til verden om livet på flukt, svarer Kendry: - Fortell verden at livet vårt er trist, og at situasjonen er brutalt og nedverdigende.
- De fornærmer og ydmyker meg bare fordi jeg er venezuelansk. Det er vanskelig å komme fra et sted hvor du er elsket og verdsatt, til et sted hvor du blir ydmyket, diskriminert og sett ned på.
Flyktninghjelpens landdirektør, Dominika Arseniuk, forklarer: - Den største faktoren som gjør Venezuelas flyktninger spesielt utsatt, er at de ofte ikke har en formell status i vertslandene. Dette betyr at de har begrenset mulighet til å ta seg lovlig arbeid, leie husvære og tilgang til offentlige helsetjenester.
Bor i slummen
Ti-barns-moren Angie Carolina Burgosa (33) forlot Venezuela og reiste til Colombia for fire år, da situasjonen i hjemlandet ble uutholdelig. Matmangel førte til at barna ble avmagret og dehydrerte. I begynnelsen bodde hun på gaten. Da sosialtjenesten tok to av barna fra henne flyttet hun sammen med fire av døtrene til slumkvarteret "Paraiso", som på norsk kan oversettes med «paradiset». Hennes eldste datter er 16 og allerede mor til et to år gammelt barn.
Selger kaffe på gaten
Lisbeth Chiquinquira (53) er en mor til syv og opprinnelig fra Maracaibo i Venezuela.
- Her jobber jeg med å selge kaffe på gaten. Takk og lov, jeg gjorde det veldig bra i fjor, men etter pandemien har jeg vært uten inntekt. Jeg går ut med termosen min om morgenen, men folk er redde for viruset og lar være å kjøpe noe som helst, sier hun.
En av sønnene hennes ble igjen i Venezuela, der familien har et lite hus.
- Jeg forteller ham stadig at han ikke må komme hit, slik situasjonen er nå. I går ringte han meg og sa: «Mamma, jeg vil dra». Men nei. Situasjonen er veldig vanskelig også her. Bare for å få ham over grensen må vi ut med 100 USD. På grunn av pandemien er også mange grenseoverganger stengt.
Selger sukkertøy på bussene
- Etter pandemien har alt endret seg. Jeg selger ikke noe, sier Javier David Mendez Salcedo (28), som prøver å tjene til livets opphold ved å selge godteri på bussene. Han leier et lite rom med felles bad og kjøkken i sentrum av Bogotá, hvor han bor sammen med sin kone og to barn.
Javier tjener omlag 14.000 pesos på en dag. Noe som tilsvarer litt under 40 norske kroner. Husleien betales i daglige rater, og når den er betalt er det ikke mange slanter han sitter igjen med.
Hjemme i Venezuela var Javier ansatt som tekniker i et firma som solgte og installerte sikkerhetsalarmer.
Hvis jeg er heldig, kan jeg gi barna mine ett måltid om dagen.Javier David Mendez Salcedo (28)
- Vi blir sett på som tyver
- Da jeg mistet jobben, dro vi hit for å skaffe oss arbeid og en bedre fremtid. I begynnelsen klarte vi å betale for både husleie og mat samt andre nødvendighetsartikler. Etter at viruset rammet, har jeg ikke engang penger til såpe for å vaske hendene. Og hvis jeg er heldig, kan jeg gi barna mine ett måltid om dagen.
Javier forteller at det verste er fremmedfrykten. - Her blir alle venezuelanere sett på som tyver. For seks dager siden ble jeg arrestert og holdt fengslet i 72 timer, uten at jeg hadde gjort noe kriminelt. Hjemme satt kona og barna og sultet.