Flyktningkrisen i Hellas og Middelhavet har preget og engasjert hele Europa den siste tiden. Nordmenn har et nært forhold til de greske øyene, og mange har på ulike måter bidratt for å hjelpe greske lokalsamfunn og flyktningene som kommer dit, både gjennom pengestøtte, innsamling av klær og utstyr eller gjennom å reise ned til Hellas og delta frivillig i arbeidet med å ta imot flyktningene som kommer i land. Innsatsen har vært formidabel.
Det er en dramatisk situasjon som utspiller seg i Hellas nå. Det store flertallet av flyktningene kommer fra krigsområder i Syria, Irak eller Afghanistan, og har hjerteskjærende historier å fortelle. Det gjør inntrykk, også på meg som erfaren hjelpearbeider.
Jeg har jobbet på Lesvos siden slutten av august. Hver eneste dag snakker jeg med berørte familier og enkeltpersoner. Jeg møter dem på stranda i Molyvos når de kommer i land, på havna i Mytilini før de skal reise videre til Athen og i leirene der flere hjelpeorganisasjoner er i sving med å dele ut mat, vann, klær, informasjon om asylprosess og registering, og å gi medisinsk behandling til dem som trenger det.
Jeg er utsendt fra Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP for å bistå FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) i arbeidet i Hellas. UNHCR har fått ansvaret for å styre FNs arbeid i denne katastrofen. Sammen med 19 andre kolleger fra NORCAP, er jeg her for å hjelpe FN i denne vanskelige situasjonen. Vi er fordelt rundt på flere øyer i Hellas (Kos, Chios, Samos for å nevne noen), og vi jobber også i Italia, Marokko, Ungarn og Makedonia.
I en humanitær katastrofe som den vi ser i Hellas nå, er det behov for hjelp på mange områder og flere nivå. Greske myndigheter var ikke forberedt på en krise av en slik størrelse. De har hatt, og har fortsatt, behov for støtte til å bygge opp en nødhjelpsrespons, slik at man mest mulig effektivt kan hjelpe flest mulig mennesker.
De frivillige, både fra Norge og andre land, gjør en imponerende innsats med å ta imot flyktningene når de kommer i land i båtene fra Tyrkia. Mange mangler mat og klær og de frivillige har hatt hendene fulle med å hjelpe dem når de får foten trygt på landjorda, etter en farlig overfart i Middelhavet.
Men flyktningene trenger hjelp også etter at de er kommet i land. De trenger tak over hodet, mat, vann og klær. Noen trenger medisinsk behandling. Enkelte er mer sårbare enn andre. Gravide kvinner, familier med små barn, syke, eldre, handikappede, barn som reiser alene – disse må følges opp ekstra tett og trenger å vite at de blir tatt hånd om hele veien.
Min oppgave er å koordinere alle gode krefter som nå finnes nord på Lesvos, både FNs utsendte, internasjonale og lokale hjelpeorganisasjoner, greske myndigheter og frivillige. Målet er å sørge for at alle får den hjelpen de trenger, spesielt de som er mest sårbare. Og det er viktig å passe på at vi organiserer arbeidet på en måte som gjør at vi unngår dobbeltarbeid et sted, og at det blir store hull i responsen andre steder.
Derfor samarbeider nå mange frivillige med oss i FN og de store hjelpeorganisasjonene slik at vi kan nå ut til flest mulig mennesker med den hjelpen de har mest behov for. Det betyr at mens noen står på stranda og deler ut tepper, vann og mat til flyktninger som kommer i land, jobber andre med å dele ut mat andre steder, organisere transport til leirene og registreringen i Mytilini, og med å gi medisinsk behandling til syke.
Samtidig finnes det andre som gir opplæring til greske myndigheter i hvordan et slikt arbeid best kan organiseres, hva som må være på plass etter internasjonale standarder, og hvilke behov som må prioriteres høyest blant de tusener av skjebner som til enhver tid befinner seg på øyene. Det er viktig å tenke langsiktig også. Målet er at myndighetene, som har det formelle ansvaret for mottak av flyktninger i sitt eget land, skal klare å ta dette ansvaret selv etterhvert.
Det ligger i menneskets natur å forsøke å hjelpe dem som lider og har det vondt. Krisen i Hellas har vist at det er mange som ønsker å bidra og som gjør det, på flere ulike måter. Ingen skal behøve å være i tvil om at hjelpeorganisasjonene også er blant disse. Både Flyktninghjelpen og andre aktører jobber på flere ulike områder og nivåer for å gi flyktningene i Hellas og mennesker som er rammet av krig, konflikt og naturkatastrofer andre steder i verden, det de trenger for å overleve og få det bedre.
For å få til dette, må vi jobbe sammen og hjelpe hverandre. Jeg snakker jevnlig med borgemesteren på Lesvos, som ber om at alle frivillige registrerer seg på hans kontor, slik at de kan settes inn i hjelpearbeidet der behovene er størst og der man kan bidra på best mulig måte. Jeg håper at folk i Norge fortsetter å engasjere seg i denne krisen, og jeg håper at vi kan fortsette å jobbe sammen for å gjøre dette arbeide på best mulig måte. Det skylder vi flyktningene.
- Patric
