Husk at barnet får med seg mer enn du tror. Nyheter er ikke laget for barn, og de kan ofte få med seg bruddstykker av helheten, men mangler erfaring og kognitiv kapasitet til å sette nyheter inn i en forståelig sammenheng.
– Det kan gjøre at de blir redde for noe det ikke er grunn til å være redd for, sier professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Tromsø, Jon-Håkon Schultz.
Han forklarer at barn trenger voksen ryddehjelp for at historiene de ser i mediene skal gi mening. Historiene bør ikke bare blir hengende igjen som noe skremmende, men blir noe som ender med noe positivt.
Schultz står bak Flyktninghjelpens traumeprogram «Bedre læring», som er tilpasset barn på flukt og som nå videreutvikles i samarbeid med Flyktninghjelpens utdanningsteam i felt. Han leder også forskningsarbeidet som er knyttet til programmet.
Resultatene har vært forbløffende gode: For barn som har gjennomsnittlig fem mareritt i uken, har 70 prosent ikke lenger mareritt eller det har gått ned til bare ett i uken.
Del din egen trygghet
Nyhetssaker i mediene kan potensielt være skremmende. Sjekk ut hva barnet har fått med seg. Vær proaktiv og ikke vent på at det skal komme og spørre. Finn ut hva det lurer på og svar på dette.
Men før du går inn i samtalen med barnet ditt, er det viktig at du selv fremstår som trygg. Ta noen dype pust og finn din egen trygghet. For det er veldig skremmende for barn når voksne er redde.
Så kan du la barna ta del i denne tryggheten ved for eksempel å si: «Ja, det har skjedd noe fryktelig, men sannsynligheten for at det skal skje noe her vi bor, er minimal». Jo mindre barnet er, jo mer bør fokus være på trygghet. Du kan si til barnet: "Det skjer der og ikke her".
–Jeg tenker at når vi prøver å forklare dette for barn, er det to ting vi skal hjelpe dem med. De skal bli trygge, og vi skal lære dem noe. Dette går hånd i hånd – trygghet og læring, sier professoren.
Forklar at det nytter
Når barna er eldre, kan vi fokusere mer på kunnskap.
– Det som er de bærende tingene, som skaper trygghet og konstruktiv kunnskap, er at vi gjør noe for å hjelpe. Forklar at det er noen som har det fælt på grunn av krig eller katastrofe, men at de får hjelp. Så må vi fortelle hva hjelpen innebærer og hvordan dette skjer i praksis, fortsetter Schultz.
Schultz mener vi skylder barna våre å fokusere på det som faktisk fungerer:
– Hvis vi ikke hjelper til med å etablere et optimistisk element i historien, har vi på en måte ikke gjort jobben vår. Det er heller ikke en riktig historie – for det er faktisk mulig å gjøre noe.
Vi må forklare barn at det internasjonale samfunnet aktivt er til stede. Gjennom FN, Flyktninghjelpen og andre hjelpeorganisasjoner. Vi må hjelpe barna til å forstå at det er institusjoner på plass og gir hjelp. At det for eksempel sitter folk ved Flyktninghjelpens hovedkontor i Oslo og organiserer all denne hjelpen i 30 land – ikke alle vet det.
Shultz mener det er sånn at hvis du skal forholde deg til det som foregår der ute og du vil unngå å bli redd, så trenger du en god dose samfunnsfag.
Følg opp over tid
Forklar barnet at det er forskjell på å være redd og å bli forskrekket. Si for eksempel: «Denne nyheten gjorde at de voksne ble forskrekket fordi det skjer så sjelden, og derfor snakker vi mye om dette nå. Det betyr ikke at du trenger å være redd.» Forklar at de voksne passer på. Og: «Du trenger ikke være redd for at det skal skje noe med oss eller dem du er glad i».
Ifølge Schultz er det viktig å følge opp over tid. Hvis barna har spørsmål som du ikke kan svare på med en gang, så si: «Det skal vi finne ut av og snakke mer om siden.»
– Å komme tilbake til spørsmålene skaper en ramme som gjør at barnet forstår at det er greit å snakke om dette flere ganger. Det er viktig å fange opp misforståelser eller nye ting som barna er redde for, sier han.
Selv om du kanskje ikke er helt sikker på hva barnet har fått med seg og egentlig er redd for, bør du ikke være engstelig for å gå inn i denne samtalen. Husk at du er den som kjenner barnet ditt best. Og at du er den som vet hvordan du skal trøste og trygge det.
