
– Da jeg først ankom hovedstaden Sana, slo det meg at her, som i andre krigssoner, fortsetter livet tilsynelatende som før: Ute i gatene var det travelt med mange biler, fotgjengere og barn som lekte. De fleste butikkene var åpne og fra moskeen hørtes stemmen til mullaen som kalte inn til formiddagsbønn, forteller Becky Bakr Abdulla, som er medie- og kommunikasjonsrådgiver i Flyktninghjelpen.
Ødeleggelser overalt
Hun har nettopp tilbragt to uker i et land som i dag gjennomgår én av verdens verste humanitære kriser: Jemen. I løpet av oppholdet blir hun stadig minnet på at hun befinner seg i en krigssone.
– Bombefly svevde ofte over byen og hodene på oss, og av og til smalt det kraftig. Vi prøvde å lokalisere lyden for å finne ut hvor det traff. De sirklet konstant over oss og minnet oss på at noe kan skje når som helst, forteller hun.
– I Jemen ser man ødeleggelser overalt – hus i ruiner som har vært folks hjem, store hull i bakken der bombene har truffet og oppbrente biler i gatene.

Mistet åtte familiemedlemmer
Dødstallene på sivile er ekstremt høye i Jemen. Siden 2015 har 60.000 mennesker blitt drept eller skadet i konflikten.
– Jeg møtte en familie som hadde mistet åtte familiemedlemmer i et angrep, forteller Becky. – Huset deres ble truffet av en bombe i sommer, og det er store hull i taket. De som er igjen virker fullstendig traumatiserte. Jeg snakket med faren i huset og hans to sønner på min alder, like under 30 år. Det var vondt å se lidelsen og håpløsheten i øynene deres. "Vi har ingen fremtid lenger," sa de, "nå må vi bare finne mat til barna så de overlever."
De sikter mer på sivile enn på hverandre. Denne krigen mot uskyldige må stoppe.Yusuf (28) mistet åtte familiemedlemmer da huset deres ble truffet av en bombe
Fattigdom og økonomisk kollaps
I tillegg til sporene fra krigen, var fattigdommen synlig i gatene i Sana.
– Folk som tidligere har hatt nok å leve for, må nå tigge på gata for å overleve. Dette er realiteten til jemenitter i dag, og har vært det i over tre år.
Jemen var allerede ett av de fattigste landene i regionen før krigen, og nå har økonomisk kollaps ført landet inn i en humanitær krise. Ifølge Becky merker befolkningen dette på tre måter: Prisene på vanlige matvarer som ris og brød har steget voldsomt, mange får ikke lenger utbetalt lønn og valutaen har falt kraftig i verdi.
– Økonomien i landet er i ferd med å kræsje fullstendig. Flere går ut i gatene i desperasjon for å prøve å heve stemmen og demonstrere. Mange har nådd bristepunktet.
Sykdomsutbrudd
I tillegg til daglige angrep og økonomisk krise, herjer kolera og andre sykdommer. Mange internt fordrevne bor i leirer uten skikkelige hygieniske forhold, noe som går kraftig utover helsa deres.
– Livene deres er redusert til å prøve sitt beste for å overleve hver dag. Menneskene jeg møtte sa: «Vi hadde aldri trodd at vi skulle havne i denne situasjonen, vi har mistet verdigheten vår.»
Skammelig
Becky møtte folk på sin egen alder som fortalte henne at de føler hele verden er i mot dem.
– Som jemenittiske statsborgere føler de at de ikke har noen muligheter, at de er fanget i det krigsherjede hjemlandet uten noe annet valg enn å prøve å overleve.
Hun synes det er skammelig at verden lar krigen fortsette.
– Det er ufattelig at alle partene, både de som er direkte involvert i krigføringen og vestlige land som Norge, som er indirekte involvert gjennom oljefondets investeringer, får lov til å gå inn i et land og ødelegge livene til sivilbefolkningen fullstendig. Det er helt avgjørende at USA, England, Iran og Frankrike nå presser partene i konflikten til en umiddelbar våpenhvile og til en politisk løsning.
Flyktninghjelpen er til stede
Flyktninghjelpen er til stede i Jemen, men restriksjoner fra begge krigførende parter gjør det krevende å nå frem med hjelp til dem som trenger det.
I 2017 ga Flyktninghjelpen livreddende hjelp til over 760.000 mennesker i landet. Becky er mektig imponert over innsatsen til sine jemenittiske kolleger, som har levd og jobbet i krigen i over tre år.
– Mange av kollegene våre er selv drevet på flukt og lever i vedvarende frykt for seg og familiene sine. Likevel kommer de på jobb hver eneste dag for å gjøre en innsats for sine medborgere. De lever under et enormt press, og gjør en beundringsverdig jobb. Selv kunne jeg sette meg på et FN-fly og reise hjem til trygge Norge. De blir værende igjen.