Fra nasjonal dugnad til profesjonell nødhjelper
"Både ja og nei. Organisasjonen har vokst enormt, men problemene den er til for å løse har vokst enda mer, sier seniorrådgiver Richard Skretteberg i Flyktninghjelpen.
Sammen med kollega Eirik Christophersen har han forfattet og redigert boka som tar oss med på en reise som reflekterer humanitære trender og politiske brytninger i perioden 1946–2021, både i Norge og internasjonalt. De to forfatterne har til sammen mer enn 50 års fartstid i organisasjonen. Boken viser hvordan Flyktninghjelpen har gitt hjelp og beskyttelse til noen av de mest sårbare i verden – mennesker på flukt.
Fra innsamlingsaksjon til milliardomsetning
Via Europahjelpen og Det Norske Flyktningeråd, til dagens Flyktninghjelpen, har organisasjonen gått fra å være en innsamlingsaksjon, via en halvstatlig paraplyorganisasjon til å stå på egne bein. I dag gir organisasjonen livreddende hjelp til millioner av mennesker på flukt verden over.
– Flyktninghjelpens formidable vekst, spesielt de siste ti årene, savner sidestykke i historien om norske humanitære organisasjoners internasjonale innsats. Dette har vært både problematisk og utfordrende. Selv om Flyktninghjelpen i sitt 75. år står sterkere enn noensinne, befinner man seg også i en selvransakelsens tid for å finne sin rolle i fremtiden, sier Skretteberg.
Les hele tidslinjen som viser Flyktninghjelpens historie her.
.jpg?width=768&height=513)
Nye utfordringer
– Dagens konflikter er mange steder uten frontlinjer og der sivilbefolkningen ofte blir utsatt for målrettede angrep. Den vanskelige sikkerhetssituasjonen rammer også hjelpearbeidet. Antallet mennesker på flukt er høyere enn noensinne, og mange av dem mottar begrenset eller ingen hjelp. Det er derfor svært frustrerende å se hvor stort gapet er mellom humanitære behov og midler det internasjonale samfunn stiller til disposisjon, forteller Skretteberg.
Antallet mennesker på flukt er høyere enn noensinne, og mange av dem mottar begrenset eller ingen hjelp. Det er derfor svært frustrerende å se hvor stort gapet er mellom humanitære behov og midler det internasjonale samfunn stiller til disposisjon.RICHARD SKRETTEBERG, Flyktninghjelpen
Boken drøfter hvordan organisasjonen møter disse utfordringene. Derfor er dette en historiebok også om fremtiden.
I 2020 nådde Flyktninghjelpen frem med livreddende hjelp til nærmere 12 millioner mennesker.
– Takket være våre 16.000 kollegaer i over 30 land er vi i stand til å reagere raskt når kriser oppstår og få hjelpen frem i noen av verdens mest krigsherjede land. Mange av kollegaene våre har selv kjent på kroppen hva det vil si å leve et liv på flukt.
Fokus på flyktningene
– Vi ønsker ikke å rette oppmerksomheten på oss selv, men heller på de som trenger vår hjelp og støtte. Samtidig ønsker vi å minne om det enorme engasjementet og solidariteten som det norske folk mobiliserte like etter andre verdenskrig, sier Skretteberg, og beskriver organisasjonen som et redskap for det norske folks 75 år lange innsats for mennesker på flukt.
I forordet til boka maner generalsekretær Jan Egeland til ettertanke og ny satsing. Flyktninghjelpens historie viser at det nytter å vise solidaritet med medmennesker på flukt. Titalls millioner har fått hjelp og beskyttelse siden 1946. Samtidig minner Egeland om alle de steder og perioder hvor vi kom til kort og ikke klarte å hjelpe forsvarsløse fordrevne i krig og krisetid.
.jpg?width=768&height=513)
Nyttig dokument
– Jeg håper boka kan være et nyttig dokument for den generasjonen som i dag skal stake ut kursen for hvordan vi skal ta vare på noen av de mest sårbare i verden. For 75 år siden var stikkordet solidaritet, flyktning var en hedersbetegnelse og fred var noe alle tørstet etter. I dag er verden mer komplisert. Den er hverken svart eller hvit, men grå, samtidig som informasjonsflommen er større. Mange føler det er vanskeligere å orientere seg, noe som lett fører til apati. Men vi vet at det nytter. Ja, det er millioner på flukt, men vi har også hjulpet millioner hjem. Kanskje vi burde fortelle mer om akkurat det, sier Skretteberg, som har 27 års fartstid i organisasjonen.
Hva er det som har gjort deg mest opprørt og hva er det som har gledet deg mest gjennom disse årene?
– Det som personlig har opprørt meg mest er møtet med barnesoldater i Sierra Leone og Nord-Uganda. Gjennom intervjuer med barna fikk jeg vite hvordan kommandantene torturerte og manipulerte barn til å begå de grusomste handlinger. Det var veldig vanskelig å ta inn over seg.
Det som har gledet meg mest og som har hatt svært stor betydning for mange mennesker, er Flyktninghjelpens unike talsmannsarbeid for mennesker på flukt i eget land, de internt fordrevne. Der lå vi langt foran FNs høykommissær for flyktninger og mange politikere.
Er du optimist med tanke på de neste 75 årene?
– Humanitær krise, klimakrise, økende ulikhet og store økonomiske utfordringer mange steder i verden skaper pessimisme hos flere. På pallen er de humanitære stemmene definitivt på en bronseplass. De militære og politiske stemmene på henholdsvis sølv- og gullplass høres mye tydeligere, og slik vil det fortsatt være. Mitt håp er at sivilsamfunnet, spesielt i Latin-Amerika, Afrika og Asia kan få et gjennombrudd det neste tiåret. Det er ikke folk flest som skaper krig og jager mennesker på flukt. Endres maktforholdene endres også verden, konkluderer Skretteberg.