Av Utdanningsspesialist Øyvind Wistrøm, utlånt av Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP til UNICEF i Ukraina.
Jeg sitter på jernbanestasjonen i Slavyansk, en heller sliten by i Øst-Ukraina. Høyttaleren begynner å sprake og si noe som jeg ikke forstår, og oppslagstavla er på et språk og noen bokstaver som for meg like gjerne kunne vært egyptiske hieroglyffer. Jeg aner ikke hva som står der. Men i lomma har jeg et ark hvor tolken min har skrevet på ukrainsk; «Unnskyld, men kan du vise meg hvilket tog som går til Kharkov? Mange takk». Jeg har forsøkt å lære å si «Tusen Takk» på ukrainsk, men hver gang jeg sa det, begynte tolken min å le.
Jeg har vært her i Slavyansk i tre dager. Området ble okkupert av 'separatistene' eller 'opprørerne' eller 'patriotene' alt etter hvem du spør. I hvert fall var området okkupert av milits i tre måneder, og det foregikk endel kamper før de plutselig trakk seg ut av området. Og de kampene ødela en rekke bygninger, blant annet skoler og barnehager. Mye er blitt reparert, men det er en del som gjenstår. Og byen blir oversvømmet av flyktninger som kommer fra frontlinjen 6-7 mil lenger øst. Jeg er her for å vurdere hva som kan eller bør repareres, og forsøke å finne noen som kan gjøre dette.
Skole nr. 8
Første skolen jeg besøkte, var Skole nr. 8 . De heter bare det, med nummer. 600 elever. Det var en svær ærverdig, men akk så sliten bygning. Rektor, ei beskjeden og vever, men stolt dame, viste oss rundt. En granat hadde landet i bakgården, samtlige vinduer på baksiden ble knust, og taket fikk en trøkk og endel hull. Lærerne, foreldre og frivillige hadde klart å reparere vinduene sånn noenlunde med plast eller ved å lappe sammen glassbiter for å dekke hele vinduet. Men taket var det verre med. Det lakk, og vannet rant nedover i etasjene. Og med vinteren og frosten nå ville bygningen langsomt sprenges i stykker.
Kommunen hadde ikke midler til en så stor reparasjon. Det var så mange skoler som trengte utbedringer.Besøket mitt var etter skoletid (selv med to skoleskift), men det var likevel elever i gangene. Skolen organiserte en slags gratis SFO hvor elever fikk lov å være på skolen, fordi de hadde det bedre der enn hjemme. Mange foreldre, spesielt flyktninger, hadde så dårlige boforhold eller var på evig jakt etter en jobb, så ungene hadde det bedre på skolen enn alene hjemme.
Avskjeden med skolen var en lite jente som hadde fått tak i en rockering. Hun ville vise han rare utlendingen som snakket så rart, hvor flink hun var.
Et forlatt barnehjem
Dagens selvoppnevnte og meget velmenende guide (tolken hadde reist) ville vise meg en ny skole. Men på vei dit kom vi forbi noe som for meg så ut som en velutstyrt (alt er relativt) utelekeplass utenfor en sterkt ødelagt, men moderne bygning. Bygningen var tilsynelatende tom og med mange knuste vinduer og en sammenrast sidebygning. Vi stoppet. Jeg fikk lirket opp en port og gikk inn for å se på lekeplassen. Da dukket det opp et par ansikter i et av vinduene, og jeg ropte på guiden min.
Ut kom to smilende og hyggelige unge damer, som - da vi fortalte vi var fra FN – dro oss inn for å vise oss rundt.
Det var – eller hadde vært – et hjem for foreldreløse, HIV-smittede og funksjonshemmede barn, 40 i alt. Den hadde vært en av de beste institusjonene av denne typen i Øst-Ukraina.
Men så nærmet krigen seg. Personalet begynte å flytte ungene ut av byen til andre institusjoner. Men det var fortsatt noen barn og personale igjen – blant annet. hun som viste oss rundt – da det braket løs rundt dem. De hadde heldigvis gjemt seg i kjelleren da bygningen fikk et par direkte treff av raketter og ble sterkt skadet.
De ansatte og en del frivillige begynte å rydde opp og dekke knuste vinduer med plast. Og de tidligere ansatte bestemte at de ville holde vakt over bygningen, slik at lekene og utstyret ikke ble stjålet. Det var derfor de to var der, som frivillig ubetalt vakter, i håp om at noen forbarmet seg og betalte for reparasjon av bygningen slik at den kunne åpne igjen. Det hadde de gjort i tre måneder nå, på skift. Ulønnet.
Ivrige og stolte viste de oss rundt i den iskalde bygningen. Vi vasset mellom barneleker, glasskår, kosebamser, senger fulle av murpuss og granatsplinter i veggene, mens de fortalte om da de gjemte seg sammen med en del unger i kjelleren, mens kampene foregikk over hodet på dem og rakettene traff bygningen.
Et av rommene var litt oppvarmet. Da vi kom dit, ble vi møtt av en logrende giktbrudden gammel bikkje, den lokale vakthunden. Den hadde bodd der i ti år, og de lot den være igjen da bygningen ble tømt: en pjuskete, gammel hund som fortsatt passet på det nå tomme barnehjemmet.
Dagen etter hadde jeg et møte med en lokal humanitær organisasjon som organiserer forskjellig hjelpearbeid i området; et par røslige karer på et halvkaldt og kaotisk kontor, hvor de satt med ytterjakkene på. De var litt skeptiske til ‘fremmede’: det hadde vært så mange som kom, så og forsvant. Midt i møtet måtte vi bli med ut for å møte et par mann som stod ved en gammel Trabant varebil fullstappet av sekker og poser. Den skulle inn til frontlinjen med mat og klær til de som fortsatt levde i ingenmannsland, det vil si i området mellom de kjempende militsene eller hæren, i bunkerser eller dype kjellere. På mitt litt hjelpeløse spørsmål om hvordan dette var mulig, svarte de at ‘de der inne’ ikke hadde noe sted å dra, de ville «holde seg i nærheten av det som hadde vært hjemmene deres». De forklarte at de stridende partene hadde blitt enige om en slags 'lunsjpause' i skytingen. Da kravlet menneskene ut av bunkersene for å hente vann og mat. FN rapporterer at opptil 1000 mennesker oppholder seg i slike bunkerser, uten strøm og varme, mellom de stridende partene. Av dem et par hundre barn.
Da vi hadde fortsatt møtet en stund, nevnte jeg barnehjemmet, og spurte om de mente de var i stand til å organisere en eventuell gjenoppbygging.
Han så en stund på meg.
Så sa han: «Hvis du klarer å skaffe pengene, så skal nok jeg få bygget det barnehjemmet opp igjen…»
Jeg har visst en liten jobb å gjøre.
