Det internasjonale samfunnet har sviktet de mest sårbare barna, mener utdanningsrådgiver Silje Sjøvaag Skeie i Flyktninghjelpen.
I 2000 ga det internasjonale samfunnet verdens barn et løfte: Innen 2015 skal de alle få gå på skole. Nå er tiden i ferd med å renne ut, men fortsatt har 58 millioner jenter og gutter ikke tilgang på grunnskoleundervisning – omtrent 10 prosent av verdens barn. Litt over halvparten av dem bor i Afrika sør for Sahara.
Ofte er det en kombinasjon av risikofaktorer som holder barn tilbake – som fattigdom, kjønn, handikap eller det å tilhøre en minoritet. Men én risikofaktor skiller seg ut som den klart mest ødeleggende for et barns mulighet til å gå på skolen: krig og konflikt.
Halvparten av alle barn som ikke går på skolen – eller omlag 28 millioner – bor i land med krig og konflikt. I 2000 var tallet 30 prosent. Ytterligere millioner av barn får ikke gått på skole som følge av naturkatastrofer som jordskjelv, flom eller storm.
BARRIERE NUMMER ÉN
I krigs- og konfliktområder mister stadig flere barn muligheten til å gå på skole, understreker i UNESCO i sin siste statusrapport om fremdriften i arbeidet med å sikre utdanning for alle – EFA Global Monitoring Report 2015.
Det er helt tydelig at universell grunnskoleutdanning ikke er mulig å oppnå med mindre vi sikrer at barn i konflikt- og katastroferammede områder får tilgang på utdanning, sier Dean Brooks, direktør i Inter-Agency Network for Education in Emergencies (INEE).
De siste årene har barns behov for utdanning i akutte krisesituasjoner fått stadig mer oppmerksomhet.
– Men tross alt som er sagt og gjort, gjøres det ikke nok for denne gruppen barn, mener Brooks.
UNESCO og UNICEF slår fast i sin rapport for 2015, Fixing the Broken Promise of Education for All, at responsen så langt har vært «fullstendig utilstrekkelig», og påpeker i klare ordlag at det mangler både ressurser, effektive tiltak og politisk vilje.
NYE UTVIKLINGSMÅL
2015 kan bli et merkeår for utdanning generelt og utdanning i kriser spesielt. I mai møtte representanter for verdens land til et nytt utdanningsforum i Korea, for å definere veien videre. Resultatet er et «Framework for Action» – en handlingsplan som skal vedtas endelig i løpet av året. Den understreker hvor viktig det er å opprettholde utdanning gjennom kriser.
For å få dette til, må man blant annet utvikle mer fleksible utdannings-systemer som tåler en krise, og være raskt på pletten med et utdanningstilbud allerede i en tidlig fase av krisen.
Den 6. og 7. juli møtes bistandsmottakere, donorer, humanitære organisasjoner, sivilsamfunnet og den private sektoren til et toppmøte om utdanning i Norge; Oslo Summit on Education for Development. Målet er å få flere til å forplikte seg, både politisk og økonomisk, til å støtte utdanningssektoren. Utdanning i kriser er en av fire hovedtemaer under toppmøtet.
Og sist, men ikke minst, skal FN i september vedta nye mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030 (Sustainable Development Goals), som skal erstatte tusenårsmålene (Millennium Development Goals), som har vært utviklingssektorens rettesnor siden 2000.
FOKUS MANGLER
Verken det første utkastet til nye utviklingsmål, som ble lagt frem i juli 2014, eller de foreslåtte indikatorene som skal brukes for å måle fremgang, som ble lagt frem i november 2014, nevner eksplisitt utdanning i kriser.
– Vår bekymring er at om vi ikke prioriterer de millioner av barn og unge som er rammet av krig, konflikt, katastrofer og vold, vil vi nok en gang havne i en situasjon der vi ikke makter å nå våre mål, sier Dean Brooks.
På de neste sidene lister vi opp det Flyktninghjelpen mener er de 8 viktigste utfordringene som hindrer barn i konfliktrammede områder fra å utøve sin rett til utdanning.
Virkningen av krig og konflikt på utdanning kan ikke lenger kalles «en skjult krise», slik UNESCO beskrev det i 2011. Tiden er kommet for å handle.
Gordon Brown, FNs spesialutsending for global utdanning, har slått fast at: «I 2015 må vi gjøre mer».
