Etter 50 år med væpnet konflikt, 260 000 drepte og over sju millioner på flukt blir forsoningsarbeidet i Colombia krevende. Polariseringen i samfunnet er sterk, og uenighetene knyttet til fredsavtalen viser at kampen om Colombias fremtid har begynt.
Det vi nå ser, er at den tradisjonelle eliten, bestående av de store jordeierne og politisk, representert ved tidligere president Álvaro Uribe, blir utfordret av den moderne eliten representert gjennom president Juan Manuel Santos. For Santos har økonomiske reformer, samt satsing på industrialisering og gruvedrift, stått sentralt. Han ønsker ingen store jordreformer, men har forstått at uten fred vil ikke landet gå fremover. Splittelsen mellom tidligere president Uribe og Santos har blitt stadig dypere siden Santos tok over som president i 2010.
Saken fortsetter under bildet.
Her er seks farer som truer freden i Colombia:
# 1: Uribes politiske maktspill
President Santos, som har lagt all sin politiske prestisje i fredsprosjektet, tok ikke sjansen på en ny folkeavstemning, men loset den nye avtalen gjennom i Kongressen. Han vet at høyresiden i colombiansk politikk, representert ved Uribe, i liten grad er innstilt på kompromisser. De mener at en avtale ikke bør være noe annet enn en i praksis regulert overgivelse fra FARC-geriljaens side.
Tiden er et viktig moment og gjennomføringen av prosessen må komme raskt i gang skal man unngå at den reverseres etter presidentvalget i 2018. Mange frykter at Uribe og hans støttespillere vil forsøke å stoppe vedtak av nye lover for å trenere prosessen frem til presidentvalget i 2018.
# 2: Problematisk demobilisering
Demobiliseringen av FARC-geriljaen vil være helt avgjørende for den videre fredsprosessen. Frustrasjonen er i ferd med å bli stor blant FARC-soldatene som føler de er i en limbo-situasjon, der deres sikkerhet er truet. Faren for at flere vil gå over til ELN-geriljaen eller la seg rekruttere av kriminelle gjenger er til stede.
Nå skal FARC-soldatene bli forflyttet til interneringssoner der de under overvåking av FN skal demobiliseres og avvæpnes innen 30. april i 2017, men denne prosessen er allerede forsinket. Når FARC-soldatene forlater områder de har kontrollert, er det allerede flere steder eksempler på at paramilitære grupper rykker inn. Dette skaper naturlig nok stor frykt hos sivilbefolkningen og antallet drap på lokale ledere har stadig økt den siste tiden. Her vil den colombianske staten bære et stort ansvar for at sikkerheten ivaretas.
# 3: Ikke grunnlovsmessig forankret
En utfordring med ikke å legge den nye avtalen frem for folkeavstemning, er at den, med unntak av internasjonal folkerett og menneskerettigheter, ikke blir nedfelt i grunnloven. Faren for at fremtidige politikere gjør om på avtalen er dermed til stede.
Grunnlovsdomstolen, den kanskje viktigste institusjonen til å verne om sårbare gruppers rettigheter i Colombia, mister med dette noe av sin vokterrolle. Dette er en grunn til at høyresiden i colombiansk politikk ser frem til presidentvalget i 2018 og forsøker å trenere prosessen for hurtig å vedta nye lover for å gjennomføre fredsprosessen.
# 4: Motvilje mot amnesti
Nei-sidens krav om fengselsstraff for alvorlige forbrytelser er fortsatt ikke inkludert, men i den nye avtalen er det en presisering av hvor og hvordan frihetsberøvelsen skal være. FARC får også beholde ti plasser i Kongressen. Dette er viktig for at marginaliserte områder i Colombia skal få en stemme i colombiansk politikk og er avgjørende for at FARC skal gå fra å være en geriljabevegelse til å bli en politisk organisasjon.
Dette punktet har møtt sterk motstand fra høyresiden, selv om tidligere president Uribe var selv ansvarlig for demobiliseringsprosessen av de paramilitære i 2005. Denne avtalen ble ikke lagt ut til folkeavstemning, og under 100 personer fikk straff. I tillegg var det en svært dårlig prosess som har gjort det mulig for paramilitære grupper å bli reorganisert på nytt.
# 5: Kampen om jorda
Et tema som har fått liten oppmerksomhet, er punktet om distriktsutvikling. Her ser vi tydeligst at kampen om fremtidens Colombia har begynt.
Den colombianske konfliktens røtter er kampen om jorda. I dag kontrollerer rundt to prosent av jordeierne godt over halvparten av jorda – enda mer hvis vi tar med det som defineres som den beste dyrkingsjorda.
Den opprinnelige avtalen la opp til en mer aktiv deltakelse fra distriktene når det gjelder å gi småbønder, som fremste målgruppe, tilgang til jord. I den nye avtalen har dette blitt noe reversert siden prosessen skal styres i større grad fra sentralt hold, og kommersielt jordbruk og større selskaper også kan få tilgang til mer jord. Dette kan være jord ekspropriert fra narkokarteller og jord uten formelt eierskap.
Ofrenes lov fra 2012, som skal gi jord tilbake til mennesker drevet på flukt, fortsetter. Men gjennomføringen har gått sakte på grunn av manglende økonomiske ressurser og dårlig sikkerhet. Det er viktig å understreke at dette ikke er en jordreform i betydningen «omfordeling av jord».
# 6: Klasseskiller, marginalisering og fordrivelser
Den colombianske konflikten hadde vart i 30 år før staten i det hele tatt forsøkte å skaffe seg en oversikt over antallet mennesker på flukt og deres situasjon. De store FN-organene kom på plass først på siste halvdel av 1990-tallet, og disse arbeidet under vanskelige forhold i flere år. Situasjonen var svært polarisert, og arbeid for menneskerettigheter ble sett på som undergravende virksomhet av sterke krefter i maktapparatet.
I flere tiår har den colombianske staten ikke klart å håndtere de sosiale omveltningene. Systemet har marginalisert store folkegrupper, samtidig som sivilsamfunnet har hatt lite demokratisk handlingsrom. Selv på 1980-tallet, narkokartellenes tiår, var antallet politisk motiverte drap høyrere enn narkorelaterte drap.
Dette var noen av hovedårsakene til geriljabevegelsenes fremvekst. Deres hovedkrav kan oppsummeres i tre punkter: Omfordeling av jord, sosiale reformer og nasjonal kontroll over naturressurser. Deres etter hvert manglende forankring i folket bunner i deres metoder, som kidnappinger av sivile, rekruttering av barn, bruk av landminer og involvering i narkotrafikken. På den andre siden ble statens voldsapparat brukt for å bevare status quo.
Hvis dette ikke var effektivt nok, privatiserte deler av eliten voldsbruken gjennom opprettelsen av paramilitære grupper. Ser man på statistikkene over brudd på menneskerettighetene i Colombia fra 1980-tallet og frem til i dag, troner de paramilitæres voldsbruk øverst. Disse gruppene utgjør nå den viktigste trusselen for den videre fredsprosessen, fordi de konstant truer sivilsamfunnets demokratiske handlingsrom og dermed mulighetene for å få til et mer rettferdig Colombia.
(RICHARD SKRETTEBERG er seniorrådgiver i Flyktninghjelpen)
