Da FNs flyktningkonvensjon ble vedtatt 28. juli 1951 var det Europas flyktninger som trengte beskyttelse. I dag har nærmere 150 land ratifisert konvensjonen som pålegge mottakerlandene plikt til å ta i mot mennesker på flukt, men samtidig ser vi at stadig flere europeiske land stenger sine grenser for mennesker på flukt.
I dag er rekordhøye 65 millioner mennesker, mer enn tre ganger befolkningen i Skandinavia, på flukt.
– Regjeringer verden over er preget av handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse, sier generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland.
Behov for politiske løsninger
Flyktninghjelpen ber om økt innsats for å finne politiske løsninger på dagens konflikter.
- Det høye antallet mennesker på flukt reflekterer ikke bare den eksplosive krigen i Syria, men også at diplomater og politikere mislykkes med å løse langvarige konflikter i Afghanistan, Somalia og Kongo. Globale og regionale stormakter må ta større ansvar for å sikre at konflikter og overgrep ikke eskalerer og vedvarer over lang tid, sier Egeland.
Flyktninghjelpen har vært vitne til en negativ utvikling når det gjelder beskyttelse av flyktningers rettigheter i en rekke land.
- Sårbare mennesker på flukt har like stort behov for flyktningrettens beskyttelse i dag som da europeerne var på flukt etter Den andre verdenskrig og etablerte Flyktningkonvensjonen. Likevel ser vi at brudd på flyktningenes rettigheter sprer seg som en epidemi verden over, også i Europa. Vi har alle et ansvar for at mennesker som trenger beskyttelse ikke møter stengte dører, sier Egeland.
- Når europeiske land med relativt få flyktninger stenger sine grenser, hvordan skal vi da kunne sikre at land som Libanon, Tyrkia og Jordan holder grensene åpne for titusener av syrere på desperat flukt fra grusomme kamphandlinger?
Global ansvarsfordeling
Flyktninghjelpen mener det er på høy tid å få på plass bedre ordninger for global ansvarsfordeling. - I Flyktningkonvensjonen understrekes behovet for internasjonalt samarbeid. I øyeblikket tar et fåtall land ansvaret for verdens flyktninger. Alle land må bidra, både ved å gi beskyttelse på eget territorium og ved å gi økt økonomisk støtte til hjelpearbeid, lokal integrasjon og frivillig og trygg retur, legger Egeland til.
